Reisebrev Puerto Rico

Norwegian byr for tiden på direkteflight til Puerto Rico. Den amerikanske Østkystøya som er hva Hawaii er for Vestkysten av USA.

Fine forhold på vannet og ganske spennende i skogen.

Man pakker aldri kofferten før man vet hva slags vind og bølger man møter. Meldingen på bølger var ganske bra og med 27-29 grader i luft og vann holdt det å pakke shorts & lycra. Med andre ord slapp jeg lett unna med en SUP, et surfbrett, to kiter og et kitebrett i to kolli under de magiske 20 kiloene.

En “joda alt virker” AirBNB lelighet i Moca, ca 1 times kjøring fra San Juan, ble base for de neste 14 dagene. Moca et tettsted ca 30 minutter fra surfemecca Rincon og ca en time unna langsidene av øya der vinden er. Jeg valgte litt ro og fred, da jeg også hadde en del oppgaver jeg skulle bruke hodet til å løse. Kan ikke bare stikke av 14 dager fra SrfSnoSk8, sånn er det bare.

De første dagene var det fine forhold i Rincon så de gikk med til å opparbeide litt padlekraft. Det er nemlig noe som svinner hen når man skal drive surfesjappe med regnskaper og folk og alt som hører hverdagen til. I bagasjen hadde jeg en stor og stødig 6’6 fra Libtech som har det beskrivende navnet “Extension Ramp” (jeg er plutselig blitt 50, og har ikke bølgesurfet så mye). Finfin å ta bølger med, litt stor når du skal ut gjennom beach break og ned bratte bølger, men lett å padle. LittleMalibu_Rincon

Det er behagelige kulturforskjeller i Rincon som gjør det vrient å fokusere 100% på din plass i line-upen. Her fyker kvikke frøkner i minmal påkledning lett forbi deg om du ikke har hakasleppet under kontroll.

Rincon koker av turister og en del locals. Alle var greie og åpenbart vant til overklare surfeturister. Bølgene disse dagene i “Little Malibu” var raske, så jeg hadde mer suksess på stranden ovenfor. Litt mindre kø, kanskje bare 60-70 i vannet og flere bølgetopper å dele.

Innsjøen Bosque Estatal de Cerrilos en 20 minutter fjelltur opp fra Ponce, så litt kjedelig ut ved ankomst. Helt til jeg tittet opp i trærne. En øgle på 3meter gav plutselig spenning i padletakene og alene på vannet slo oppdagelserfølesen inn (lang hale ja). En ting er er å ta noen turbilder med telefonen, en annen ting er å balansere med speilrefleksen på en Sport 11 og ikke bli for revet med. Dyret skal jo helst ikke stikke av mens man fikler med utstyret.

Fornøyd med fotobyttet padlet jeg til land og trodde turen var over. Jeg tusler opp til bilen for å pakke sammen da det dukker opp en artig hvit kar jeg nå er sikker på hadde iaktatt meg og ble inspirert. Hegren var som tatt ut av en tegnefilm der den hoppet opp på brettet stod med breie bein noen sekunder før den snudde seg lo.

Å være på Puerto Rico betyr å kjøre bil. Kollektivtrafikk finnes ikke, og synlig varetransport på veiene er det lite av. Du slipper å sitte i kø bak en buss eller lastebil, men på den annen side er det sinnsykt mange andre kjøretøy. Bruktbiler man hører dumpes i i karibien fordi de ikke kan selges andre steder, er på veiene her. Nå har jeg ikke satt meg inn i vrakpantordningen på øya, men jeg vil tro at halvparten av bilparken ville forduftet om de hadde en slik ordning. For bilvrak finnes over alt; på veier, i hager, i gater og i skogen.

En tre kvarters kjøretur fra Moca ligger Parguera Nasjonalpark og Bosque Estatal de Boqurón. Det blåser både tidlig å sent på denne øya så jeg søkte inn i mangrovesskog etter padleturen på vannet oppe i fjellet. Det er mininasjonalparker overalt i Puerto Rico (våte steder som er vrient å bebygge). Jeg hadde et par nasjonalparkbomturer før jeg fant lykken i bakveien til Parguera (ikke alle er enkle å finne vannveien inn i). Selve tettstedet Parguera er pent og ryddig og organisert. Enkelt å komme seg på vannet, men det er også lekegrinda til de rike og sikkert noen berømte. Litt mye støy fra speedbåter og vannscootere for en som jakter på natur & rare dyr på et padlebrett.

Vinden stod hele tiden på fra sørvest, så å starte turen i medvind er noe jeg helst unngår. Når det er sagt var det utrolig fint å starte tidlig på morgenen (ganske lett når du har flyttet tiden 6 timer riktig vei) og padle ut fra Parguera og over revene ned til Bosque Estatal de Boqurón.

Fisk – fugl – skilpadder og skater fortrengte raskt frykten for motvind på veien tilbake til Parguera.
Til og med sjøstjernene fattet fotoapparatets interesse…ehm.

Kart og satelittbilder viser ikke snarveiene i mangrovene. De holdes åpne av sjøkuer og annet røslig grafs som gresser rundt i området. Jeg hadde håp om å padle inn i en flokk, men lyktes dessverre ikke med det. Jeg så imidlertid “sporene” etter flokkene i form av store områder med flytende dritt. Sjøkuene produserer mer gass enn de fleste dyr per kilo gress, hvilket betyr at de også pumper ut store mengder annet rusk i samme slengen.

Padling inn i trange åpner og lange renner i skogen var en stor opplevelse. Gradvis blir alt helt stille, plutselig slår noe til og du hører dødskamp blant røttene. Sakte sklir man over store eller rare fisker og konstant dukker man unna edderkopper og annet man kan innbille seg er ugreit å stikke seg på langt fra folk.

For å komme gjennom en vannsti i mangroven måtte jeg ned på magen under en bekmørk trestamme, da dukket plutselig denne 20cm store nattsvermeren fram i mørket.

I det norøstlige hjørnet av øya er det dommedagskulisser. Flere “etter katastofen” filmer er spilt inn her på Roosevelts Navy Base. Jeg visste ikke det da jeg på beste maps.google vis, så etter interessante plasser å padle. Ceiba reservatet så bra ut, men å finne en vei som ikke var stengt med bom var vrient. Omsider fant jeg en halvåpen port – hva kan vel gå gærn´t når man er turist fra Norge?

Tenk deg du kjører på lykke og fromme og så begynner du å legge merke til at bussskur, oppkjørseler og etterhvert hus og hele boligblokker er på vei til å bli en del av junglen. Slyngplanter og gress dukker inn over og ut av alt som er bygget. Det skaper en helt sær følelse og du våkner garantert når du ser en jeep med noen militærkledde karer i verneutstyr som står og gjør noe nede i et avløp. I hvert fall når de skvetter til og vifter med armene og getikulerer – “Snu!Snu!Snu!”

Så da snudde jeg kjørte ut igjen. Angrer fremdeles på at jeg ikke tok masse bilder. Bakgrunnen for tilstanden fant jeg først ut via internett tilbake i Moca. Der så jeg også at områder på øya utenfor basen fremdeles var giftig for mennesker etter våpentesting på 50 tallet. Så med litt konspiratorisk paranoia kan det sikkert koples inn til fastlandet også.

Og her er litt av greia med Puerto Rico. Du tror du er på rett vei til et sted hvor det sikkert er en parkeringsplass, utvilsomt lett å stikke på standa eller bare stoppe å nyte naturen, så møter du noe helt annet. “Allemannsretten” står svakt på denne øya. Kart over Puerto Rico viser ikke forbudssoner som hindrer ferdsel. Hoteller og rikinger gjerder inn sine strender, stenger veier med porter som får konfliktene vi har i norge om tilgang til naturen til å være ganske puslete. Det vil si mens Puerto Rico har solgt mye av strandlinja til private, behandler norske politikere “newschool friluftsmennesker” som ulv. Det er bare et tidsspørsmål før vi får de første radiomerkede surferene på Jæren (he he).

Det blåser på langsidene av øya. Ikke så hardt i vårt vinterhalvår, men det kan være greit nok for å kite. På jakt etter en “sikker” lagune dro jeg til Punta Picua og fant en trang liten åpning ned til “kite”standa som ellers er stengt av romslige øde landsteder. Lagunen så fin ut den, men vinden kom aldri over 2ms så det ble med sightseeing. Bortsett fra de private velholdte landstedene og hotellene er det dumpet søppel i de få øde fellesområdene man må velge om man skal seile gratis. Bare litt, bittelitt sosialdemokrati og fellesskap ville gjort underverker for helsetilstanden på friområdene til folket på denne øya. Men jeg tok noen tidsdrivende bilder av flyvemaur og sommerfugler i håp om at vinden skulle komme.

Jeg valgte omveien hjem fra Picua for å få testet hele veinettet på øya. Det første man reagerer på som sjåfør med norsk førerkort er den underlige bruken av doble og triple kjørefelt. Som en god europeer “hvilekjører” du selvsagt i høyre felt og tror at veistandarden er ræva. Det er imidlertid slik at høyre felt er brukt opp. Venstre felt er alltid bedre kvalitet enn høyre, og siden det ikke finnes noe sted i verden der det er flere punkteringer som følge av høl i veien ligger alle som er lei av å delta i den statistikken i venstre felt, uansett hastighet. Høyre felt er gjerne tomt, men trafikkeres jevnlig av alle som prøver å holde fartsgrensen eller mer. Du skjønner fort at her er det sjåførene med Toyota Landcruisere og den slags som dominerer fartsbildet. Lokale rånere kan ikke senke bilene sine hvis de skal på veien, men de overkompenserer godt med decibel. Er det fest (og det er det mye av i julen de ikke feirer) så trenger du ikke stereoanlegg i egen bil eller hjem. Gratis høy musikk er en del av livet her.

I motsetning til de flest større skapningene i mangrovene byr små tørste innbyggere i skogen på gratislodd i zikalotteriet. Bruk myggolje om du skal sitte stille mer enn 1 minutt i mangrovekanalene.

Et godt grunnlag for å gi alle øglene på øya en ekstra dimensjon er å lese science fiction romanen Salamanderkrigen fra 1946. En genial roman i litt gammelt språk (har kun lest den i norsk oversettlese). Med den historien i minne, vil du i alle fall se litt dypere inn i de store øynene til iguanene der de vurderer om du er fotograf eller mat. Puerto Rico fikk denne øglen på besøk for 500 år siden og uten andre enn mennesker som fiender, regnes de nå som et uønsket skadedyr.

For å kjenne litt på luxusresortfølesen besøkte jeg Dorado Beach komplekset hvor familen Morstad (amerikaner med norske aner) har bygget seg rede. Du kommer ikke inn på stranda uten invitasjon, men er du først inne kan du nyte både en finfin lagune, 50kroners kaffekopper og familieidyll. Anbefaler alle kitere med barnevaktproblematikk eller pappaperm å ta foreldre og barn kurs med Phil (her med dattera på 2år i friskt høyde).

Det ble en både god, interessant og begivenhetsrik tur for min del. Med flytid på litt over 8 timer er det fort gjort å finne mer på denne varierte øya.