St. Marteen full story.

En komfortabel impuls i svarteste februar gjør at jeg nå sitter svett i skyggen av St. Marteens hissige sol.

Karibien på denne tiden av året kan være lite vind, eller litt vind. Igår fikk vi litt, men jeg skal ikke begynne der. Nei, det er 03.45 om morgenen fredag 15 april. Vekkerklokken har akkurat liret av seg Austin Powers theme song, og jeg sliter med å lure kroppen ut av en seng den hører hjemme i på denne tiden. Kampen mellom hva jeg må gjøre og drømmefølesen i å la alt fare pågår fremdeles. Jeg føler meg fram til dusj, frokost, foto og trillebagger. Reisekompisen er utenfor allerde og biler og styr parkeres, og følget legger i vei. Det er kaldt, baggen med kiteutstyret er tung opp bakken fra sjappa til Nationalteateret. Flytoget er en god hvileplass.

Ingen mennesker er oppspilte på denne tiden av døgnet. Man skal bare et sted, en distanse å legge bak seg for å tre inn i et eventyr eller en jobb. Langt mellom de rause gestene, milevis unna epleblide piker som kan lette på tunnellsynet.

KLM, eller klem er snille med oss. Kitebagen på 185cm går inn i bagasjen vår uten ekstra tilegg (vi knep den under de magiske 23 kiloene per kolli x2 per hode). På lett tomgang sklir vi gjennom kontroller, gates og usedvanlig mange timer i fly. Det vil si etter å følt 1 time & 20 minutter med fly & menneskedur investeres det tungt i støydeming av hode og total blending av øyeepler, før det bærer over til St.Marteen.

Vind stille men ikke stille.

Det er godt planlagt. Jeg har gjort det sjæl, funnet et nydelig lite hotell, booka billigste Jeep Wranger i hele Karibien og har medbragt det jeg tror blir viktigst blant palmer, sand og 4-8m/s.

Idag er det den klassiske dag tre. Hvem skulle trodd at sola var så jævlig hissig?

2011 går ikke inn i historien som det store pudderåret hos oss som aldri kom oss over til vestlandet. Når 50cm pudder i Varingskollen & Drammen skisenter topper året, da er behov å stille.

Dag 1. Det regner. Helt sinnsykt når vi kommer. Jeepen vi får utlevert, etter at Thrifty Car rentals har kjørt tre kopier av kredittkortene mine og jeg har demonstrativt revet to av de og bedt de om å skrive på en sum, lekker. Kartet vårt går i oppløsning etter den første mila. Denne øya er ikke stor, men den er til gjengjeld kronglete med vannoppløst kart. Det er ingen tvil om at det St.Marteenske vegdirektoratet planla alle veiene sine før røkning av pasifserende substanser ble forbudt. Eller kanskje, siden det er en koloniherjet øy, at det ikke var kremen av hollanske og franske byplanleggere som ble sendt hit.

Lokal trafikk

De har kanskje ikke fått helt dreisen på hvor veiene bærer, men fartsdumper derimot, de er importert med stor iver. De er ikke bare mange, men de er av høyere kvalitet enn veiene. Kombinasjonen av støtdemperene i en av karibiens mest brukte jeeper og en sjåfør som bygger opp endorfin beholdningen gjennom å finjustere max hastighet i enhver forflyttning, er ikke bare facinerende, det krever også nerver av gummi.

Så jeg tenker at jeg er en Northsails Shox forlenger. En absorberende kropp med et stabilliserende sinn.

Dag en ja. Vi landet klokken 13.55 på en flyplass i korteste laget for flyet vårt. Fant hotellet i den franske delen av øya kl. 16. Lette i to timer etter Fanatic senteret som ikke lå der google maps mente at det lå. Skal du hit, så er det rett ved Orient Bay, ned forbi sommerfugl farmen og ridesenteret. Enhver vei ender i et privat område, eller en forlatt søppelplass med mennesker du ikke er så keen på å snakke med. Spesiellt ikke etter å ha lest “The Daily Herald” som rapporterer om lettlurte turister og lokale pirater som setter pris på det. Jeg kan ikke rapportere noe som helst skummelt så langt, men det er 7 dager igjen så mulighetene er der. Den lokale reggae masteren (where is Norway? Europe? Ya man I have many fans in Poland man, this CD is so good it will change your life man, It makes the woman go crazy and it is the best for you man Yada$Yada?Yada), er det nærmeste vi har kommet å miste 10 euro uten å få noe nyttig tilbake. Har alltid tenkt på Polen som europas rasta hovedstad.

Fanatic senteret koker av 12-15åringer på surfbrett. Å komme plan er kanskje mulig på noe stort utstyr, men det var ikke derfor vi dro hit. Så vi padler en tur på SUP for å se hvor revene er snillest og prøver å unngår hordene med franske barn som kan surfe. Det bryter fine 1,5 meter bølger, men de er opptatt idag. Jeg padler en times tid og det er deilig å være på vannet igjen. Hakke vært det siden oktober. Føler meg som en idiot for det er mye mer ustødig enn jeg husker. Det er ikke før jeg er inne og jeg ser andre som drar utpå etter meg at joda, når du stod på snowboard uka før, da nytter det ikke å stole på intuisjoen. Jeg padlet i stående som om det var et snowboard under meg. Sidelengs. SUP er jo på tvers på flatt vann…. Hjernen er av og til helt alene.

Øl, fransk cuisine av ypperste klasse. Kommer du hit noen gang, så er det ikke vits å være bekymret for maten. Det er høy klasse og grisedyrt, eller som hjemme i Oslo.

Dag2. Idag skal alt gjøres, vi pakker Dyno 16 og Spike 153 og spretter & svinger hele veien til kitebukta. Jeg er ingen kiter, men har litt erfaring, reisekompisen er helt grønn (hvit). Det blåser heftige 5 m/s … akkurat passe for oss tenker jeg. Kitebukta er bare jug. I hvertfall idag. Der det burde vært sand er det kråkeboller og vulkanstein. Trasket & plasket rundt i hele området inntil jeg fant ut at å stå 15cm med vann og risikere en tepose manøver ikke er verdt å slippe kameraten i gang på. Så vi slår oss ned på en sandtarm på 5×20 meter med ugreie ting på alle kanter.

Dyno 16 er en nydelig kite. Presis, lett på baren og trøkk når du vil ha det. Koser meg med å styre og bli kjent med den og gir den til kompisen etter å forsikret meg om at dette går bra. Til tross for en rask men presis innføring i kitingens hemmeligheter bruker han ca 2 minutter på å sende kraftpakka rett i powersonen og stifter nærmere bekjenskap med revet og den lokale geologiske fauna. At folk ikke kan gjøre som de blir fortalt er like overraskende hver gang. Heldigvis var det lite vind så skrekken og et par skrubbsår er alt han har å vise til. Tøffe gutter trøster ikke hverandre så jeg tar meg en liten tur på vannet før dagens opplevelser skal flettes inn i mat og drikke.

Den lokale restauranten opp med den møreste biffen som er servert en hvit mann og tunfisken min er i klasse med det beste ølet jeg noen gang har fått. Kroppen setter pris på behandlingen og hjernen produserer gode kjemikaler som takk for dagen. Solbrent, spiller vel ingen rolle?

Dag 3. Det blåser ikke en puck. Det er 35 grader. Pharmasiaen har nydelig luftavkjøling. Kroppen krever mye Aloe Vera, kompisen pyrisept og kodein. Alle får sitt. Og idag ble det tid til å skrive nettopp dette.

Gutta paa tuur

Flere ord kommer.

God påske!

Hilsen Helge

Her er resten av ordene.

Dag 4. Ikkeno særlig vind. Kompisen henter overraskelse fra hjemlandet, og jeg stikker ned på Fanatic senteret og surfer. 500 meter ute bryter det finfine 1,5-2 meter bølger. Med bopæl i Oslo og et par besøk i året til sjappa i Stavanger er jeg ikke noe særlig til surfer, så jeg legger lista på en 8,1 McTavish. Til min store overraskelse får jeg nesten alle bølger jeg prøver meg på og er utrolig fornøyd med egen innsats. Total utslitt skal det bare padles tilbake til stranda.

Denne tullete påstanden om at frem og tilbake er like langt, er motbevist etter 5 minutter. Jeg angrer hardt på at jeg ikke haiket med båten som senteret kjører ut annhver time. Den er inkludert i leien på 15 Euro timen, og kommer du hit er det det du skal gjøre. Jeg får imidlertid applaus for min teknikk som utviklet seg til å ligge på rygg på brettet og padle baklengs crawl med sola som retningsviser.

 

Overraskelsen fra hjemlandet er en overraskelse, min første blindate ever, så dag 5 , 6,7 og 8 blir bare trivlig kok i nærområdet, for det blåser jo ikkeno alikevel. Det vil si vi handler snorkler og masker, og titter på yrende fiskeliv. Det er faktisk ganske kult. Både Nemo og Dorry er der. Legger meg stille i revet og jaggu kommer det små sugefisker og sjekker over armene mine. (tror ikke de ble mette, men jeg følte meg som en hai inne til service, akkurat som på Discovery channel).

 

Dag 9 begynner det å blåse litt igjen. Lærer jentene å seile på begynnerutstyr, og surrer litt rundt i bukta. Det er i hvertfall en dag på vannet, og en dag å imponere jentene. Det teller det også :)

 

Dag 10, lite vind, trivselsdag i Orient Bay. Vi blir bedre kjent med et amerikansk par som bor ved et vann i Michigan fordi isfiske er hoved interessen til mannen i huset. Ferien deres handler om å sitte på flystripa i St.Marteen, drikke medbragt øl og se på flyene lande og ta av. Litt vrient å holde interessant konversasjon gående, men det går. Flystripa her nede er visst en av de beste i verden å titte på fly på nært hold.

Dag 11, Endelig litt vind, men flyet må også rekkes ettermiddag. Pakker sakene og feier avgårde til Fanatic senteret. Det er 5-8 m/s, men dessverre ikke vindretning og styrke som matcher bølgene på revet, så sentersjefen legger ned forbud mot å ha det ordentlig moro. Deilig imidlertid å få et par timer på favorittutstyret. Duke 6.2 & Freewave 95 på paddeflatt vann.

Vinden er litt opp og ned, så jeg får litt god blasting på Hawk 120 også. Fordelen med å involvere daten er selvfølgelig en vannvittig mengde bilder, så av de 532 hun fyrte av på to timer ble det et par å være stolt av.

 

Dagen etter vi dro blåser det 12 m/s og er 3 m bølger. Sånn er det av og til.

 

Vi reiser hjem på samme måte som til, bare motsatt vei. Turen går knirkefritt. Ingen kolli over 23 kg, men vanskelig å sove, så jetlaggen sitter i fremdeles.

Så litt facts til dere som vurderer å legge turen til St. Martin.

Sjekk været, hvis du skal treffe på vinden. Vi hadde bølger hver dag som kunne surfes, men ettersom reisekompisene trengte både ferie og restitusjon etter kite eventyr, ble det litt mindre sport enn planlagt. Vind var det så som så med, fint for nybegynnere, litt kjedelig for oss som vil ha 8m/s eller mer. Øya er liten, du kjører hele greie på langs i løpet av en time. Det er mye rart å se, særlig hvis du er interessert i bilvrak, fly, forskjellen mellom fattig og rik, fantastiske strender, småfisk, havskilpadder som legger egg, øgler, småfugler som biter øgler i halen, små kirkesamfunn med høy gospelfaktor, strandliv, eller fransk mat i toppklasse.

Det er shortsføre hele året sier de, vi hadde 27grader i vannet, 28-35 i lufta. Det er superviktig med et par gode rashguards med 50+ solfilter innebygget. Ta med både kort og lang erm, gjerne en løs til vindsport og en tight til surfing. Ta også med reef booties (tynne våtsokker til å beskytte føttene mot rev og sjøpinnsvin).

Vi betalte ca 9000 for flybilletter med KLM Oslo-Paris-St.Marteen. Hotellet vi bodde på het Palm Court Orient Bay, det var trivlig rent, med kjøkken og billig. Booket via Hotels.com kostet det litt under 800,- pr. døgn inklusive frokost. Leie utstyr koster fra 15 euro for surfbrett til 25 for windsurf. Kiteutstyr hadde vi med. Leie bil inklusive alt betalte vi ca 550 kr dagen for hos Thrifty. Bilen, en Jeep Wrangler, hadde sett sine beste dager, men det var det mye annet som også hadde gjort der nede, så det var greit. FBLink til surfsenteret er her.

stmartinpicshow-232

Jeg ble veldig glad i sekken Dakine Reload fordi, ikke bare holdt den kamerautstyret, datamaskin, alt elektrofikkel, men også alt annet jeg liker å ha i nærheten. Den måler akkurat inn som max i håndbagasje som er genialt. Lommer til pass, iphone og billetter er lett tilgjengelig. Innmaten kan man tilpasse med masse artige velcrovegger så den ble bygget om etter behov. Kitene pakket jeg bittesmå ved hjelp av Dakine kompresjonsbagger som nesten ikke koster noenting, de var veldig kjekke å bruke som stashbager når vi la ut på beachen. Det er et sivilisert sted hvor man får kjøpt det meste, så det er ikkeno krise å glemme noe. Prisene er imidlertid de samme som i norge, og utvalget mye dårligere. (Blir egentlig ganske stolt av sjappa vår, når jeg besøker surfsjapper i utlandet).

Takk til dere som var med & god tur til alle som drar på tur.

Hilsen Helge

 

 

 

 

 

 

 

 

 

One thought on “St. Marteen full story.

  1. Hej!Bilderna är sÃ¥ fina och de ryska dockorna är helt bedÃ¥rande! Vi funderade pÃ¥ att bila genom Ryssland i somras men det blev inte sÃ¥ – jag fegade; jag har sÃ¥ mÃ¥nga fördomar. Men kanske nästa sommar och kanske fynda pÃ¥ vägen..? Jag blir bra sugen när jag ser vad du fann där!Ha det sÃ¥ bra!Karin

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *