Dattera dro til Sri Lanka for noen måneder, så straks varetellingen i sjappa var ferdig, fór jeg ned for å sjekke ut hvorfor.

Værmeldingen viste stusslig med bølger i sør, og lette vinder i nord. M.a.o Kite & SUP i bagasjen.

Turen ned startet med en liten smell på Gardermoen, hvor jeg ikke hadde lest alt om «Reisefeber.com» sine tjenester. Å booke ekstra «sportskolli» er ikke det samme som å ha bestillt og betalt. Dét kostet noen ekstra kroner.

Å være surfesjappepappa forplikter i forhold til å ha med fancy og lett utstyr, så med i mine to kolli på 25kg var 2 x SUP og 3 + 2 Kite. 2016 Red Paddle brettene kan brettes flatere, veier mindre, mens Mono kitene som slippes om tre måneder også er en kilo lettere og mindre å pakke. Reisekolliene mine var da: verdens beste reisehåndbagasjebag “Departure” fra Dakine, en stor Fanatic Sup bag og en Dakine 160 cm kite/surf bag. Skakke stå på utstyret!

Ellers gikk reisen ned Qatar Airways kjedelig men greit, ok flykomfort og nok å pusle med.

Sixt skulle stille med firehjulstrekker, men leverte en BMW og det så ut til å være en av de få bilene de hadde. Faktisk den eneste bilen å se på bilutleien.

Stilte om hodet til venstrekjøring, blinklysene nedpriortert, hornet oppriortert, og forsøkte å venne meg til hvor sakte en forbikjøring kan foretas av motgånde biler i alle kjørebaner. Å kjøre bil i SL er artig og litt krevende for oss som har førerkort. «Alle» rådes til å leie en sjåfør og gjør gjerne det. Hvis du ikke er redd for å kjøre bil med ratt på venstre side er det ikkeno hokuspokus.

Akkurat som i norge er det mennesker og dyr på veien, her er det bare veldig mange. Største forskjellen er at her nede sparer mange på lys i mørket, så vi satte ned farten etter klokka 18.

Turen til stedet til Annar(SL) og Jonas(S) og Jin(KN) sitt kiteparadis i Kalpitiya tok ca 3 timer. GPSén jeg bestillte til bilen var ikke på plass, og når de løp over gaten og kjøpte en, var den så dårlig at den ville jeg ikke ha. Det er vel her den erfarne SL farere allerde hadde byttet SIM til lokalt, men ikke jeg. Så online navigasjon falt ut og i offline manglet vi navn på de minste lokalveiene og stedene.

Maps.me er helt topp å kjøre offline, imidlertid må de minste stedene du vil til, enten legges inn på forhånd, eller så du trenger noe online kart tilgjengelig.

Kappalady Kitegarden var nytt i 2013 så stedet er ok. Vertskapet er utmerket og du får bra sovestander og god mat. Kapasiteten er kanskje 10-12 personer og svært uformell.

Sønnene i huset er gode kitere så de kan hjelpe til på alle nivå. Det er gå-avstand til både hav og basseng å kite i, og det blåste hele vår tid. Heldigvis, for det er varmt her. Rundt 27 grader i luft og 27 i vannet nå i starten på januar.

Havet her er flott, og man kan gjøre både det ene og det andre om man er en gruppe som chatrer båt osv. Vår lille tomanns familiegruppe derimot, var happy med å fly rundt i kitebassenget. Flatt grunt, grønt og greit. De splitter nye Mono kitene likte jeg godt. Gode allroundere som er lette å kjenne hvor er. Én strut kite har jeg ikke prøvd før, og største forskjellen fra kitene med flere struts er at du hører når du sender kiten ut av powersonen. Skal jeg beskrive den umiddelbare følesen må det bli supersnill. I likhet med Neo er det lett å holde seg på vannet, men den lave vekten gjør den enklere å få opp i grenseforhold. En kite for de som skal lære, enten det er på twin tip eller surfbrett eller foil og en reisevennlig kite for de som vil pakke optimalt. Gleder meg til å ta den på snø, jeg tror den er en perfekt partner til vinterkiting.

Før vinden økte til passe i to tiden, padlet vi. Eksotisk miljø å sette åra i og du føler deg mer som Livingstone enn Northug. Vil du ha mer enn 8-9 m/s er det sommerperioden som gjelder.

Dattera hadde vært i turistfellene i sør, så jeg tenkte at da får vi dra nordover. Så da spør vi tre ulike Sri Lankere vi har tillit til: Hvordan er veiene frem til Mannar Island gjennom Wilpattu National Park?

«good! Very good – no problem»

I etterpåklokskapens lys har jeg fundert meg fram til at en “good” til og med en “verygood roads” i SL betyr at det ikke er noen trær i retningen du skal. Kanskje en elv uten bro, men ingen trær.

Litt over en times kjøring fra Kappalady i en kvikk BMW ligger næremste inngang til parken. Siste kilometeren før parkeninngangen er starten på safarien, mens de siste 100 meterne ikke kunne krysses denne dagen, så vi måtte snu. Imidlertid fikk vi en prat med en erfaren MC kar som kom ut av parken mens vi vurderte elvekryssing i personbil. Han var tydelig adrenalinpåvirket etter et møte med leopard i gjørma. Godt at noen fikk med seg høyspenning på en dag som denne.

Vi lot park være park, og kjørte gjennom dette zoo av et land og opp til Anuradhapura. Et sånt hellig sted med masse folk som tror på mer enn jeg. Det er også et av de eldste menneskelagede vanningssystemene i verden som fortsatt eksisterer og dét vekket selvsagt vannrennslysten i oss.

Vi ville imidlertid først se mot India. Sjekk ut om vi kunne padle den grunne stripa som noen tror ble bygget av en apehær, eller fikk navnet etter Adam som krysset fra India her på vei til fjelltoppen sin.

Et par timer senere booket vi oss inn på Manner Island på det stedet vi fant så greit ut. På Shell Coast Resort traff vi en snakkesalig kokk, en ambisiøs resort manager og overnattet i fine omgivelser etter nok en padletur der ingen hadde padlet før. Denne gang på havet i solnedgangen til stor interesse fra lokalbefolkningen.

Padleturen til India gikk ikke som planlagt. Folk i området forsvarer trosretningene sine med våpen, så selv om det ikke er krig lenger på Sri Lanka, er de preget av militær beredskap. Det er bare fem mil over til India, masse små øyer/sandbanker og aldri mer enn en meter dypt, så man kan forstå at de er litt nervøse for at slemminger skal komme på besøk.

Krigsruinene på Mannar demper litt på stemningen, men det er en eksotisk kjøretur selv uten avslutningen man forventer.

Tilbake til Anuradhapura.

Etter å ha sett for mange monumenteter bygget uten hensyn til grunleggende HMS (helse-miljø-sikkerthet) unngår jeg gjerne å hylle for mye av imponerende byggverk. Så vi gikk for lunch på et utmerket hotell som ligger ved Thissa Wewa, som er er det største (og helligste) av vannreservoarene i området. Pumpet opp SUPén, spurte pent om å få gå gjennom restauranten med utstyret, og ble de første menneskene som har padlet her.

Sollyset på ettermiddagen var like magisk som jungeløya vi padlet rundt. Vi følte oss som oppdagere i en glemt verden der ute. Så Anuradhpura gir også oss som ikke tror på det overnaturlige, god ballast i sjela.

Brettene vi padlet var 2016 modellene fra Red Paddle. De er en kilo lettere en før og det merker man når man reiser. De trenger heller ikke så høyt trykk som tidligere, så vi padlet på ca 17 PSI og var fornøyd med det. Reisemessig valgte jeg en lettere pumpe fra Fanatic, fordi superpumpa til Red Paddle veier mer, og så mekket jeg til en overgang så jeg kunne bruke samme pumpa til kitene. Årer var et lett valg, 8’0 tredelte årer fra Fanatic i 80% carbon/innegra er den beste reiseåren jeg vet om.

På kvelden fór vi tilbake til Kappalady, padlet så langt det går i den lokale mangroveskogen, byttet bort Supéne og dro til flyplassen. Ulike flytider krevde en natt ved flyplassen, og på anbefaling fra bilutleiemannen tilbragte vi en utmerket middag og frokost i Norfolk Airport Villa.

SL har massevis av eksotiske steder å utforske på SUP, supre surfestrender i sør, jevnt med vind og flattvann eller store opplevelser på havet i nord. Så 5 dager på besøk gir gode muligheter for å reise tilbake til dette travle lille gamle landet med et stort hjerte for nordmenn.

Det er noe eget å komme sliten hjem i mørket, føle seg full av opplevelser og våkne til 17 minusgrader og nysnø. Utlandet er kanskje best når føttene oftest er i hjemlandet.

Facts & tips:
Fly – Reisefeber pris ca 6000,- (jan/2016) husk at å booke ekstra kolli og betale 250,- for det betyr ikke at du har mer enn 30 kg totalvekt med Qatar airways, sjekk nøye med flyselskapet du ender opp med.
Bil – Sixt bestillte firehjulstrekker , fikk BMW. Ganske dyrt, noe lokalt er nok mer for penga. Å kjøre i Sri Lanka er ikkeno problem om du har litt erfaring. Brukt hornet sammen med blinklyset, hold deg på venstre halvdel av veibanen og vær fokusert – hele tiden. Velg en bli med firehjulstrekk og litt kraft fordi du skal kjøre forbi flere kjøretøy og dyr enn du har gjort i et helt liv i norge.
Last ned kartet du trenger på maps.me og merk av alle plasser du tror du skal før du drar til SL. En god del veier har ikke navn på kartene, så posisjonsnåler er helt nødvendig.
Bo:
Kalpitiya
Kapalady Kitegarden
Trivelig lokal famile driver stedet, mens svensk eier og hans kinesiske kone er medeiere som passer på at europeisk standard er på plass. Bygget i 2013 så standarden er bra. Kona til Nasar lager bra mat og sønnene i huset lærer bort kunsten å kite. Etter vårt besøk har de nå også to 2016 Red Paddle brett med lette carbonårer, så hele dagen kan tilbringes på skikkelig utstyr på vannet.

Anuradhapura
The Sanctuary At Tissawewa: God kvalitet på søvn & frokost & en fantastisk hage.
Resturantmat/inngang Nuwara Wewa: The Lakeside Hotel (fantastisk kyllingsuppe/bra curry/elendig fish&chips – fisk steker de stort sett ihjel)

Mannar Island
Shell Coast Resort: Tenkte bryllpsreise straks jeg så lay-out på bungalovene, hyggelig betjening, god mat, elendig vanntrykk, flott plassering. Tamiler på jobb her, så hvis du sier at Erik Solheim er fetteren din, får du den beste servicen.

Flyplassen Colombo/Katunayake
Norfolk Airport Villa
En trivelig engelskmann flyttet «hjem» fra Norfolk og leverer akkurat det man trenger i påvente av neste flight. Grei standard, presis transport, nesten tilfredstillende trykk i dusjen og skikkelig kvalitet på kjøkkenet. Vi betalte 100 USD for en natt og to turer til flyplassen som ligger 7-8 minutters biltur unna.