Teamkjører Charlotte haven har sendt oss en liten liten historie fra sin aller første isøkstur på snowboard! Hun har kommet hjem til Norge nå, så Chamonixeventyret er over for denne gang.

Tirsdag morgen spratt jeg tidlig ut av senga, for å komme først i køen opp til Aiguille du Midi, som ligger 3800 m.o.h. Jeg hadde dagen før avtalt med min svenske venninne Tove Fritzell at vi skulle kjøre en rute som heter Glacier Rond. Dette er nord-vest siden av Aiguille du Midi, en 50 grader bratt og lang face, der man må ta til venstre før man ender opp i en stor bresprekk med klipper under. Det vil si at man helst bør holde seg på beina hele veien ned.

Siden dette var min første tur ned denne ruta, hadde vi avtalt at vi skulle snu å gå tilbake dersom det var isete og hardt, men siden Tove lå foran meg på traversen over og allerede var kommet litt for langt til å snu da jeg ankom, var det bare å finne frem isøksa og gjøre det beste ut av situasjonen. Selve traversen føltes ganske luftig og utrygg på snowboard, da man bare har en kant å forholde seg til. Glipper den ene kanten på brettet akselererer man temmelig fort på is, for is var det nemlig. Og det i ganske mange høydemeter. Hjertet mitt dunket som en trommevirvel helt til jeg kastet meg i det og begynte nedkjøringen. Da følte jeg meg av en eller annen merkelig grunn helt rolig. Jeg kunne ikke svinge det første partiet, og måtte bare sideslippe og bruke øksa aktivt. Da jeg begynte å nærme meg take off til renna vi skulle ut i til venstre for facen ble snøen betraktelig bedre, og jeg kunne begynne å kjøre snowboard!

Ut i coloairen måtte vi først over et steinete og bratt parti, så jeg valgte å beholde øksa i handa. Fortsatt var vi i bratt terreng, men snøen var god så det var ikke noe problem å kjøre. Vel ute av renna fikk vi fantastisk utsikt over et enormt bremassiv som ligger under selve Mont blanc. Det var så flott at jeg måtte stoppe opp 50 ganger for å ta bilder. Man kjører jo på en isbre, så en må være litt påpasselig med sprekker og andre skumle ting, men maken til naturlig terrengpark skal man lete lenge etter! (Det får bli et prosjekt for neste vår!) Vi kjørte helt ned til Mont Blanc-tunnellen, og fikk oss en god gåtur tilbake i solsteika.

Dette var altså min første tur i så eksponert terreng, og man får erfare mange følelser underveis. På både godt og vondt. Jeg visste at jeg var god for å kjøre både bratt og isete, men saken blir fort annerledes når du ikke har lov til å falle. Man må virkelig fokusere på det man driver med både før, under og etterpå, og det er viktig å kjenne sine egne begrensninger og snu i tide hvis nødvendig.

Min sesong i Chamonix er over for denne gang, og jeg er nå tilbake i Norge for å gjøre unna litt skolearbeid og kjøre de siste konkurransene i Norges cupen i Frikjøring, Røldal freeride og X-free i ørsta.
Chamonix er definitivt et sted jeg ikke er ferdig med, og jeg kan godt forstå hvorfor folk kommer tilbake sesong etter sesong – du finner alltid nye plasser å kjøre og nye venner og leke med!

Hilsen Charlotte