Vår gode venn og La Familia på Base, Håvard Sandal, er på reisefot. Vi har fått en liten stemningsrapport fra høyst surfbare steder….og den begynner som så:

Mørke skyer rår over Tamarindo. Troperegnet er nok ein gang på vei for å gjøre veiane endå dårligare. “Rio Denge”, den lille skitne bekken som renner forbi hostelet vårt, krabber stadig nermare. Tor’s hammer har blitt godt brukt i det siste, og himmelen brøler dagen lang…..

4 av dei stakkars svenskane har fått konstantert diagnosen “denge-feber”, og samtlige bortsett fra Jacob har blitt slept til Santa Cruz for å bli innlagt på sjukehus. Jacob derimot går og halter rundt på hostelet med ein massiv infeksjon i lysken, over 40 i feber og lite energi siden han sliter med å skaffe skikkelig vegeteriansk mat.
W.A.Y.R.A skulen melder om 7 studenter som også har blitt overkjørt av denne forbaska myggen. Eg gjør som Caroline har lært meg og spiser horible mengder kvitløk for å holde dei unna. Dagane går fobi mens vi sitter samla inne i den store sofagruppa og koser oss med vår store 50 toms TV med 100 kanaler. Eg prøver å lese så masse spansk tekst som mulig, og eg lærer ein del av det faktisk. Det massive troperegnet hamrer ned på taket vårt og høres ut som verdens kraftigaste aircondition-anlegg. På eit sekund stopper alt og igjenn smiler sola på himmelen og gjør sitt beste for å holde “Rio Denge” unna vårt godt brukte uteområde.
Nok ein fin dag er klar og open for nye muligheter…

Siden bølgene er litt små i Tamarindo, tok Jeff, Paul, Kevin og eg turen bort til Playa Grande for å teste litt større bølger. Å komme seg til Grande er eigentlig berre å følge stranda bortover i 20 minutt. Det einaste hinderet er elveutløpet midt på stranda som skiller “Playa Tamarindo” fra “Playa Grande”. Merkelig nok fins det ingen bru, og det er tydeligvis krokodiller i elva. Vi har allerede hørt historier om folk som har blitt bitt av krokodillene. Dei er heldigvis små og ikkje så mange, men fortsatt sterke og skumle. Einaste utvei for oss var å kaste seg uti det og padle rolig over elva. Som ein smart liten “hobbit-turist” som eg er, hadde eg såklart med meg min lille pose med nødvendig tull på denne turen; 1,5l med vatn, siden saltvatn smaker ekkelt, solkrem type 30+ for ekstra bleike hobbiter, mine fancy Helly Hansen slippers, ein pakke sigg, og på toppen av alt, eit kredittkort i lomma… Sjølv om eg hadde klart meg uten hadde eg ikkje så mange valg. Det var for seint å snu, og det er ikkje snakk om å legge fra seg noke her i gården med mindre du vil bli kvitt det. Eg fikk låne capsen til Paul og la røykpakken på hodet sammen med depositums kvitteringa mi for surfebrettet. Posen la eg framme på brettet og begynte å padle. Vi måtte legge oss nært enden av elva, der den går ut i havet, for å unngå det store lavaberget som ligger midt i elva. Derimot vart vi plaga av ein del bølger som slo innover elva og gjorde saken litt vanskligare. For dei som surfer så er det ganske logisk at å padle paralelt med bølger ikkje er så veldig gøy. Man kan sammenligne det med å sitte i ein kano mens bølgene slår inn fra eine sida. Posen min stakk av for å seie det sånn, men eg klarte heldigvis å få tak i den. Paul sin caps var mindre heldig og klarte så vidt å overleve, men røyken og kvitteringa mi var tapt…
Vel framme med alle lemmer intakt, tok vi ein liten pause på stranda. Det tok ikkje lang tid før Jeff, som allerede hadde fått ned ein liter øl mens vi spaserte, vart rastlaus. Det er ganske mange krabber på stranda, og ein stakkars liten jævel kom uheldigvis inn i synsfeltet til Jeff’s intense auger. På under eit blunk hadde han lokalisert ein planke, plukka den opp, komt seg på beina, snudd seg rundt og schmekka krabba flat som ei pannekake. Poor thing never even saw it comin… Må berre legge til at krabbene er superraske og har uttallige hull i sanden dei gjømmer seg i. Deretter kom setninga som allerede låg i lufta: “Fuck man! I’ve always wanted to fucking kill one of those fuckers! Fuck yeah! Let’s fucking surf man!”

Resten av turen var ein komplett fiasko! Store, kraftige bølger som closa heile tida. Eg og Jeff padla inn på ei bølge sammen som var ganske stor. I siste sekund såg eg at bølga kom til å knekke over oss, så eg kasta meg inn i den for å komme meg unna. Jeff fortsatte å padle og fikk heile bølga midt på ryggen og vart sendt inn i “tørketrommelen”.
Brettet mitt for såklart med bølga og det var tungt å holde det igjenn siden brettet henger fast i foten. Når bølga hadde lagt seg såg eg etter brettet mitt som var sporløst forsvunne. Plutselig kom det susande mot hodet mitt, med spissen først, som ein rakett! Det hadde mest sansynlig vert på bunnen med bølga, og dermed fått ein sinnsjuk oppdrift, for det gikk nesten 2 meter opp i lufta og landa bak meg. Hadde eg vert 1 meter nermare stranda hadde eg fått brettet midt i panna eller rett i strupehodet. Kevin konstanterte at eg lett kunne ha omkomme med den krafta og farta brettet mitt hadde.
“Fucking fucked up waves man! This is fucking stupid man! My fucking back fucking hurts like fuck man…! Fuck!” Jeff var litt sur og sammen padla vi inn igjenn til stranda. Det var ein “fuckings” sliten padletur om du skjønner… På ei anna bølge klarte eg å surre leashen rundt den fremste foten min og fikk ein strekk i kneet. Vart ikkje så veldig glad siden det er det samme kneet eg allerede har opperert. Fikk litt hevelse og håper det er alt…
Etter det gav eg opp og tok turen heim igjenn som gav meg eit mindre beghagelig skrubbsår på innsida av låret. Må gå som ein 5-åring som har utført sine dirty business uten å flekke av seg tøyet… Som sagt, total fiasko!

Møtte 2 fantastiske jenter fra Sverige som budde på hostelet vårt i 3 netter. Sofi og Charlotte overraska meg som menneske-kjennerar. Det tok dei mindre enn ein dag å virkelig sjå hvilken person eg er innerst inne. Det hjelper sikkert litt at eg er ekstra open, ekstra glad og 100% meg sjølv mot alle for tida, men uansett… Ikkje for å vere sjølvgod, men eg må innrømme at eg er ein snill person som liker å hjelpe andre og som har eit stort hjerte, og dette såg dei med ein gang. Dessutan så er det første gang eg har møtt noken fra Sverige som har insistert på at eg skal snakke norsk siden det er fint. Uansett så hadde vi ein fantastisk “reagge-fylla” dagen før dei skulle dra, og det var utrulig gøy å danse igjen. Dagen derpå valgte dei å bli ein dag ekstra. Charlotte var litt lei seg og håpte at Håge Brunsås (ho elska det navnet!) skulle komme å holde ho med selskap, noke eg gjorde siden eg var på skulen mens resten av flokken sov. Eg lagde litt frokost til ho og fikk ho til å smile litt igjenn! Dei har invitert meg til Buenos Aires på nyttårsafta, ein invitasjon eg mest sannsynlig kjem til å ta imot. Savner dokke allerede, Sofi og Charlotte!

Ny veke på skulen har gitt fleire gode stunder. Vi har fått ny lærer og 2 nye medlemmer i vår lille gruppe, så no er vi 4 pers. i klassen. Jeff opna føste time med ein klassisk Jeff-kommentar: “Ey Howie! You know that fucking rooster that always keeps me up every fucking night? You know what I did? I fucking ate it man!” True story folkens!
Han gikk til eigaren og gav han 10$ og ein pils, som til gjengjeld knakk nakken på stakkars hanen, kokte og ribba den, og lagde middag til Jeff. Skummelt…
Vi har det ganske gøy på skulen no når vi er 4 stk. For det første slipper eg å vere aleine med Jeff, for det andre er det lettare å snakke spansk når det er fleire som prøver, og så er eg lærarens favoritt siden eg seier så masse rart når eg vil prøve å bruke orda i setninger!
Første dagen denne veka fikk vi vite at vi skulle ha ettermiddags undervisning (13-17). Sidan vi var der klokka 8 og alle andre sov, valgte eg og Jeff å ta ein tur på stranda. Det var ekstrem fjære og Jeff ville krysse elva, men eg klarte heldigvis å overtale han til å la være når han såg at eg sank nedi sanden. Det var som å gå på kvikksand, og eg sto med våt sand opp til knea; litt ekkelt. Så vi gikk bort dei store lava berga som holder mange hull med vatn og eit yrande maritimt liv. Jeff var i ekstase og eg prøvde å lære han at man skal ikkje drepe alt som er fint, så han lot det meste leve, og knuste eit par eremitt skjell når han trudde eg ikkje såg. Vi fant blandt anna ein liten blekksprut som eg plukka opp. Den tusla rundt på handa mi og skifta farge etter kvart som den vandra rundt på fregnene mine. Fantastiske skapninger. Til å begynne med ville den ikkje gå av når eg la handa ned i vatnet. Istadenfor skifta den farge til sand og gjømte seg på undersida av handa mi. Til slutt skifta den til ein prikkete, rødlig farge og svømte bort til ein lavastein. Blandt steinane var det mange skjell som hadde grodd fast, men som var tomme og mangla lokket sitt. Dei var på størrelse med ei stor hand med samme fargespekter som olje har i vatn. Lenger borte såg vi to ticos (lokale) som hakka på lavaberget og spiste eit eller anna. Nyskjerrigheita og eventyrlysten drog oss bort til dei. Det viste seg å vere tusenvis av øysters på steinane. Dei var nesten umulige å sjå, men den eine av ticosane hadde tydeligvis auge for gratis mat. Så fikk vi ein stein kvar og vart guida rundt frukost buffèn. Det smakte salt, sand og ekkelt, men var utrulig gøy. Greit nok at øysters, likt blåskjell, kan vere meget bra eller meget dårlig for magen, men eg tar mine sjangser når det gjelder opplevelser. “Viagra!” ropte dei uttalige ganger mens eg smilte og spiste rå øysters til frokost som eg hadde fanga sjølv på stranda. Jeff var glad sålenge han hadde ein stein han kunne knuse ting med…!

Eg og Jeff tok ein tur med fleire andre folk fra skulen for å sjå på dei gigantiske skilpaddene som legger egg på strendene rundt Tamarindo. I 1989 var det 1450 skilpadder som kom til Costa Rica for å legge egg. I 2005 var det 52 skilpadder. Med andre ord var det små sjangser for at vi skulle få sjå skilpaddene denne natta. Vi satt i nasjonalparken og venta fra 11 til 3.30 om morningen, deretter drog vi heim. Vi satt og utveksla rare opplevelser vi hadde hatt på reisene våre mens Jeff mumla for seg sjølv i bakgrunnen: “This is fucking bullshit man! I want my fucking money back!” Det var ivertfall verdt eit forsøk, og eg fikk høre ganske mange bra historier og samtidig innsett at eg har sett og opplevd ganske mange spesielle ting på reisene mine.

Det var endelig på tide å bevege på reiselabbane våre, etter at Jacob endelig har komt seg på sjukehus, så vi satte kursen til La Fortuna der den 3. mest aktive vulkanen, “Arenal”, i verden ligger. Vulkanen ligger med god utsikt fra byen, og kver kveld kan man sjå lavaen lyse opp mens den renner nedover fjellsida og fortsetter å bygge på fjellet. For meg virker vulkaner så fjernt og forhistorisk, som gjør det endå meir fantastisk å sjå eit fjell under konstruksjon med byggesteiner fra jordens sentrum. Vi var kanskje litt heldige som fikk opplett på natta og kunne sjå på lavaen mens vi drakk litt pils…
Siden vi er på helgetur i La Fortuna er det på tide å bruke litt penger, derfor bur vi no på Costa Rica’s einaste 5 stjerners hostel (vel og merke hostel) med eget baseng, gratis tråløst internett og ei funksjonibel steikeplate…

Idag har vi (K.A, David, Natt, Selina og eg) vert på ridetur til ein foss i regnskogen. Vi rei i 3 timar gjennom regnskogen og fikk sjå ein sommerfugl-park med gigantiske sommerfugler, små skilpadder som var flinke til å posere, ein froskepark med neon-grønne og svarte frosker, møte indianerar og bade ved fossen. På vei tilbake var det på tide å teste kva hestane var god for, og sidan eg hadde fått leder-hesten var det mitt ansvar å dra opp tempoet enten dei andre ville eller ikkje. Vi hadde trava litt på vei til fossen, men når endelig sparka hardt nok og ropte “jiha!” satte hesten igang i full galopp! Fantastisk gøy å endelig få teste korleis det er å ri fort på ein hest i open natur. Resten av hestane fulgte etter i sakte trav, bortsett fra David sin, som heller ville studere graset langs veien. Det var som om hesten min hadde fått blod på tann resten av turen, for den ville ikkje anna enn å galoppere, og eg hadde ikkje sjangs til å bestemme kor vi skulle når den først hadde begynt. Stakkars David fikk den slappaste hesten av alle som minte meir om ei gammal narko-skilpadde, i motsetnig til “The Black Beauty” som eg rei på.

Eg har sluppe fri fra Jeff no, noko som fører til ferre gullkorn og sære opplevelser, men tilværelsen er roligare og eg slipper alle nervøse øyeblikk der livet kan stå på spill.
Ein dag sa han til meg, når eg var forbanna på myggen, “why do you curse man? It’s not nice to curse man!” Eg var ikkje sikker på om eg skulle le eller springe dersom det hadde klikka fullstendig for fyren, men han var ivertfall seriøs. Trur det var den einaste setninga eg hørte fra han utan 4xFuck innblanda.

No går turen tilbake til San Jose der Jacob fortsatt ligger på sjukehus. Deretter drar eg til Panama for å møte Charlotte og Sofi og lære meir spansk.
Beklager at bildene er så dårlige, men eg har fortsatt ikkje fått kamera, så eg må låne andres dårlige kamera som eg ikkje kjenner + at ingen gidder å vente på meg når eg skal ta bilder.
Ha det godt så lenge, og eg skal prøve å vente litt lenger til neste gang eg skriver.

Håvard “lillebjørn” Sandal