“Håvard Sandal er ein glad gut frå Førde som flytta til Bergen for å gjera seg feit”
Slik begynner historien om Håvard. Her fortsetter historien men en turraport fra Tamarindo, Costa Rica! Håvard har desverre ødelagt kameraet sitt og har derfor ikke fått sendt noen bilder…..

Kom til San Jose på tirsdag 24.10. Flyturen bort dit var den treigaste nokon gong!
Fikk ikkje sove eit sekund dei 19 timane det tok å komme meg fra Hilde i Oslo til hostelet i San Jose.
På flyet fa Newark til San Jose sat eg ved siden av ei gammal dame fra Costa Rica. Ho gav meg ein del moderlige råd angåande tjuveri o.l.
Det var såklart litt slitsomt å sitte å prate med ho heile turen, siden det ødela litt av filmplanane mine og 100% av soveplanane mine, men den positive sida kom til slutt. Eg, som aldri liker å planlegge turane mine i detaljer, hadde såklart ikkje ordna ein plass å bu i San Jose eller Tamarindo for den del. Fikk kjapt vite at det var ein dårlig ide, siden tollen likar å ha litt oversikt over kor folk skal bu. Men den gamle, litt slitsomme og hyggelige dama gav meg adressa hennar så eg kunne fylle ut toll-kortet mitt på ein ordentlig måte. Dermed gikk eg gjennom tollen på 2 sekund.

San Jose var som alle andre byer, vanskelig å få noke inntrykk dersom man ikkje går på fylla. Første natta der var ei av dei raraste nettene eg har hatt. Veit fortsatt ikkje om eg var våken eller sov. Eg var så sliten at eg ikkje klarte å holde augene oppe, men når eg lukka dei såg eg fortsatt heile rommet, som bevegde seg i syre-mønster, og eg var klink edru. Neste som skjedde var at eg skalv som ein naken chinchilla på nordpolen. Eg hadde verken kontroll over lem eller munnen min for den del. Eg prøvde å gå på do, men vakla rundt som gele og var ikkje i nerheten av å gjøre noke som ligner på toalett besøk. Så ut av det blå, når eg hadde lagt meg igjenn, vart den eine fyren som eg delte rom med plutselig homofil av værste grad! Han krabba ned i senga mi og la armen rundt meg. Eg var stivfrosen og klarte ikkje å bevege ein muskel, bortsett fra dei som allerede rista verre enn ertene i ein maracas. Kan love at det var ein meget uhyggelig, og frustrerande opplevelse. Vokna opp neste morgen og alt var som normalt…

Vart kjend med ein fyr fra Finland på hostelet som viste meg litt rundt i San Jose.Han hadde allereie blitt frastjelt MP3 spiller, kredittkort, kamera og pass. Han sleit litt med andre ord. Han bur i Mexico til vanlig og driver sitt eige havfiske-selskap der. Så eg har allereie blitt lova god fiskemat og fisketur dersom eg kjem på besøk.

Costa Rica er eit veldig lite land, og når man ser på avstanden mellom San Jose og Tamarindo, ser ein for seg ein rimelig kort busstur. Men standaren er jo såklart litt verre her enn i norden, så eg hadde ikkje forventa så masse. Ufattelig lite hadde kanskje vert bedre i dette tilfellet.
Dei som klager på dårlige veier på vestlandet kan berre gå og legge seg, for dette var eit reint helvete! Eg har vert med på ein del elendige turer i Thailand, Bali og Indonesia der man blir stabla som høner, men dette tok brylløpskaka!
Ta ei veldig lang strekning og legg på ein haug med dårlig asfalt, 500 millioner store hull, ustyrlige bilhorn, tjukk, svart eksos, demperar stive som ein 90 åring, ein buss fra 70 tallet (laga for små personer), 2 kollisjoner og skinnseter i 40 grader celsius, så begynner det å ligne på omstendighetane rundt denne turen. Eg har aldri sett eller opplevd at ein buss kan hoppe så masse i 120 km/t uten å dette fra kverandre.
Skulle tru vi satt i ein mixmaster i 7 timer. Og vi fikk ein pause på 10 usle minutt. Må man på do sååå…. Ja, eg veit faktisk ikkje.

Ting som kunne ha blitt utført automatisk på denne turen:
-Lage milkshake på 8 minutt
-Utkonkurere ein vibrator (Lett!)
-Riste vettet ut av ein person dersom det var tur/retur
-Lage smør av fløte på 12 minutt
-Riste vettet ut av Riise på 10 minutt
Hadde ivertfall alle ledda på plass når eg kom fram.
Fann fort eit hostel i mørket og der satt det sjølvsagt ein gjeng på 8 svensker… Ingenting galt med det, tvert imot, men eg har ein tendens til å møte ufattelig mange svensker når eg er ute å reiser; uansett kor eg er faktisk. Det seier kanskje meir om dei enn om meg, men eg var ivertfall glad.

Eg og Paul (fra USA) var ute og drakk litt her om dagen, og Paul var meget sugen på å få røyke litt før han la seg. Med det lille vettet han hadde/har, gav han 8 $ til ein av dei lokale “dealerane” her i byen før han hadde varene i handa. Dei pengane forsvant før dealeren stakk for å seie det sånn.
Paul vart meir og meir bitter p.g.a dette og når kvelden var over kom ein Columbianer bort til meg og ville selge. Han hadde noke merklige greier som ligna på ein lett mix av hasj og gress. Han ville først ha 20$ for den lille flisa han hadde, og eg fikk det ikkje billigare enn 10$. Til slutt kjøpte eg det og gav det til Paul og ba han holde kjeft og mekke. Vi klarte faen meg å bruke 18$ på ein ussel joint i Costa Rica!? Ka gir du meg? 18$ takk! Paul insisterte at eg skulle dele denne ufyselige jointen med han, og at vi virkelig måtte nyte den siden det var verdens dyraste joint. Etter å ha røkt halve jointen på del gav eg opp. Eg var så sinnsjukt fjern. Paul satt og og lagde eit detaljert kart over ei rute eg kunne ta for å få tak i masse gress. Det gikk ut på å gå over eit fjell nord for Panama ein plass, og ta med tre sekker ris eller bønner. Deretter møte noken lokale på fjellet som gledelig bytta innholdet i sekkane med gress. Alt surra meir og meir ettersom eg følgte med på planen til Paul klokka 5 om natta. Så begynte det å prikke i heile kroppen og eg følte meg grønn som persille. Paul merka fortsatt ingen bivirkninger, mens min tur gikk stadig nedover. Etter ein time med djup pusting og konsentrering begynte Paul å bli dårlig. Det ante meg tidligare at det var noke muffens med shiten siden det lukta grilla kylling når vi røykte den. Ein ny halvtime gikk mens eg surra rundt i hagen, og då begynte det å skje saker med Paul også. Eg sto å lente meg til bordet og knea mine skalv som aspeløv! “Apocolypse NOW!” sa Paul og spydde 10 ganger (og då meiner eg 10 ganger!) på palmene ved siden av papegøya som bur ved hostelet. Det tok vel 3 min før eg og måtte renske tarmsystemet… Spydde 7 ganger trur eg, og alt var krystallklar væske, noke som gjorde meg litt urolig. Paul drog ut sin 6 liters vanndunk som vi prøvde å drikke fra, men det er vel ganske forståelig at 2 superskeive, fulle, slitne og trøtte typer har litt problemer med å drikke fra ein dunk på størrelse med eit lite badekar. Heile greia var ganske komisk, særlig når begge var kliss våte og fortsatt tørste. Til slutt gav vi opp og helte like greit alt på hodet.

Har surfa litt i det siste. Eg og David (fra Sverige) skulle vere supersurferar ein dag og gikk ned til stranda kl. 7 om morningen. Vi endte opp med å sitte på stranda i 3 timer å vente på høgvatnet før vi gikk heim uten å få ei einaste bølge. På ettermiddagen gikk vi ned igjenn siden dei andre sa det var bra bølger, men Neptun låg vel på sofaen når vi kom dit, så nok ein bomtur.
Neste dag hadde vi litt meir vind i segla våre. Vi fikk bra bølger, og når sola begynte å gå ned kom troperegnet helt ut av det blå! Det kom bokstavelig talt på eit sekund! Deretter begynte det å tordne og lyne. Fantastisk opplevelse å vere ute på havet på eit surfebrett i berre shorts når det regner tettare og hardare enn det gjør i dusjen, og det er fortsatt varmt!

Det nermar seg høgsesong i Tamarindo og hostelet har begynt å fylle seg opp. Vi har ei fantastisk forsamling på hostelet no. Alle er bestevenner allerede og vi har det utrulig gøy sammen kver dag! Vi setter opp pokerturneringer, surfer, drikker, lager mat sammen osv. Vi er som ein stor familie med opphav fra Canada, Sverige, USA, Argentina, Frankrike, Sør-Afrika og meg fra Norge. Svenskane eg møtte har blitt mine nye bestevenner siden eg ikkje har noken andre for øyeblikket. Trur det er dei mest uheldige svenskane eg noken gang har møtt. 3 av dei har blitt frastjåle pass. 4 andre har blitt frastjåle kamera og MP3 spillerar. Guess it’s just a matter of time… Vi vart ganske gode venner første kvelden og det føles som vi har kjent kverandre lenge allerede. Dei har gitt meg nytt kallenavn som lyder så flott som “Håge Brunsås”. Håge vart eg først kalt siden Jacob skreiv navnet mitt feil når vi spilte Yatzi. Brunsås fikk eg siden Arild Bruun Kjeldås (norsk snowboarder) blir kalt Kjell Arne Brunsås i denne gjengen. Siden eg allerede er norsk og heiter noke så rart som Håge, så vart det Håge Brunsås. Morsomt…Det høres kanskje domt ut, men det virker rart når eg tenker på at eg ikkje kjem til å møte dei igjenn når eg reiser vidare. I det siste har eg lært alle å spille Maxi Yatzi, og alle forguder spillet! Trudde alle kunne spille yatzi, men til og med svenskane har ikkje hørt om Maxi Yatzi!?Kevin fra USA er heilt frelst, han er så gira kver dag. Og det er litt komisk siden han er ein typisk USA stereotype; høg kraftig, mørk surfer fra California. Og så elsker han YatziJ “I love them dize man!”
2 av svenskane har fått dengu feber no. Og det er ingen spøk. 3 av dei har hatt fra 39 til 40,5 i feber og spydd masse. Igår vart Kristoffer sendt til sjukehus i Santa Cruz. Forestill deg den bussturen eg hadde, berre i ein ambulanse, med 40 i feber og konstant vondt i magen. Syns så synd på han som må ligge heilt aleine på eit sjukehus med dengu i Costa Rica. Langt borte fra familie og venner… Jacob som allerede har låge 2 dager på sjukehus i Mexico må ta blodprøve kver dag på grunn av dengu. Det er myggen som gir deg dengu her nede, og alle har fått mange myggstikk.
Vi får berre håpe på det beste.

Begynte på skulen på mandag. Eg og Jeff (fra Canada) er aleine i gruppa siden vi er dei einaste som er nybegynnerar. Jeff har ADHD trur eg. Han er supergira, aggresiv og drikker kver dag for å roe seg ned. Det første han sa til meg var:
“Hey man, check out that chic with the big tits man! I wanna fuckin fuck her man! Are you gonna gangbang those two man? Fuck yea man! Look at those tits man! There huge ha? Fuck!”
Og sånn går dagane på skulen… Ikkje det beste førsteinntrykket eg har fått. Han bur heldigvis ikkje på hostelet med kjernefamilien vår.
Han drikker heile dagen, og han elsker å drikke. Etter første dagen på skulen drakk han ein sekspakning. Det tok han 1 time, og skulen er ferdig klokka 12… Han blir aggresiv når han ikkje forstår ting på skulen, og han forstår ingenting, så eg har litt problemer med å roe han ned.
” Fuck man! This is stupid man! I don’t get this, why is it like this and not like this man? Fuck! Let’s go surf man!”
Han har allerede gått 2 veker på skule i San Jose, men han drakk kver dag så han lærte ingenting. Stakkars fyr. Eg prøver å hjelpe han så godt som eg kan siden læreren vår nesten ikkje kan engelsk og Jeff er eit analfabet…
Igår kom det 10-15 aper til skulen vår.Ufattelig gøy å sjå dei hoppe fra tre til tre med små unger på ryggen og henger fra halen mens dei eter. Eg elsker ville dyr! Har allerede gått glipp av mange vakre bilder siden eg måtte levere inn kameraet mitt før eg drog. Men eg har jo berre vert vekke ei veke, så…

Fikk nytt kallenavn idag på skulen. Hadde kjøpt ny skrivebok med bilde av ein leopard utanpå. Eg har visst ein del til felles med leoparden med min orange pels og prikkete fregner. Så no kaller alle meg for Howie Jaguar eller Håge Brunsås. Kjært barn har mange navnJ

Det er heilt utrulig, det føles som om eg har reist i over ein måned allerede! Fantastisk å reise aleine. Trur det er det som gjør at tida går saktare, siden man møter så mange folk kver dag og gjør så mange nye ting. Tida flyr når man har det gøy, men det blir motsatt når man tenker tilbake. Hodet er vel ikkje vand til å ta imot så mange inntrykk og opplevelser på så kort tid. Så man sammenligner med vanlige dager der ei veke går forbi utan at noke har skjedd. Dermed, når man tenker tilbake, går man automatisk tilbake til siste hendelse som gjorde inntrykk, og kanskje det var 2 veker sia det skjedde noke interessant. Dermed virker siste hendelse som igår! Men det var faktisk for 2 veker sia. Du veit når man har hatt ein lang dag og det har skjedd masse. Og man tenker tilbake på det som skjedde på morningen og seier “fatter ikkje at det var idag, det føles som om det var igår!” Sånn er det ivertfall med meg. Men så lenge eg lever på denne måten så lever eg eit langt liv med mange gode ting å tenke på…

Hasta Luego Amigos!!!
Håge Brunsås