En Oslo-kjører er glad for de få dagene i sesongen Varingskollen og Wyller ligger dekket av pudder. Men om man vil ha mer må man ta saken i egne hender. Vi dro til legendariske Mt. Baker i Washington, et av de mer snøsikre stedene i USA. Flybilletten ble bestilt 3-4 måneder før avreise 26. desember og vi krysset fingrene for bra forhold. Det ble 4-5 dager med tungt snøvær – mye mer enn vi turte å håpe på.

Pangstart med to snødager til å begynne med. “Noobs of Baker” fløy elleville rundt i anlegget uten å vite noe om de bra spotsa. En god porsjon flaks sendte oss rett i fanget på Sean Genovese (Dinosours Will Die), som ikke opererer med mobiltelefon, og Jason (Baker-local). De var game og kjørte med oss hele dagen og viste oss spots. Jason tok oss med på et fantastisk “secret” spot som ikke tok mer enn 5 minutter å haike fra heisen. Jason fikk litt tyn fra noen andre lokale rippere for å vise oss spotten, men vi er hvertfall evig takknemlige. En lang, brei side hvor man kunne kjøre mye forskjellige linjer. Sweet, dude.

Vi leide et hus i Maple Falls av en lokal jente, 40 min fra bakken. Med Jacuzzi, selvfølgelig (Quote Jo: “Du ha ittsj vært i USA uten å bo et sted me Jakusi”). Hun hadde noen ivrige venninner. Men nok om det, dette er ikke Playboard heller.

Dag to var også rått. “Oi Valley”, et spot som er varer lenge selv om det er juleferie, fikk kjørt seg. Spottet er en dal med mye bra “side hits” og bratte sider. Alle spots utenfor gjerdet krever spade og søker. Det kan rase, og du kan miste kortet om ski patrol ser deg uten.

Frem til de tre siste dagene hadde vi ikke mer nysnø. Men fra øverste parkeringsplass er det bare å bruke øya ut i terrenget. En dag haiket vi en bratt side, lang nok til at det var fett og kort nok til at man gadd å gå opp igjen. En annen dag bygget vi to kickere. Det er masse å gjøre i Baker.

Jenta skulle feire nyttår i huset sitt og vi dro til Portland. Stakk innom Snowqualmie på veien som har en rå park. Obs: du må ta et teorikurs i parkkjøring for å få lov til å kjøre parken, WHAT!? “Make a plan, look before you leap, manouver in the air, spot you landing”. Kurset går hver hele time.

Vi fikk sjekket ut Mt. Hood Medows. Noen er hekta på bratt kjøring og velger å kjøre packed pow på trass, mens andre benytter anledningen til å kjøre en rå park. Ehem… sånn er det med den saken. Vi rakk og treffe folk fra Airblaster i bakken og over en matbit i Portland også. Kule og oppegående folk som ripper på brett. Jesse (Airblaster) dro fram en “Daniel Franck”-plate fra 95 i bakken. Fett.

Mt. Seymor ligger ikke mer enn en time fra Vancouver og ikke mange timer fra Baker heller. Du må over grensa til Canada og bli inspisert av grensepolitiet, som kan ta en stund. Det nytter ikke å gå med dobbel xl jakke og la skjegget gro da, vet du. Mt. Seymor er ikke så stort, men har et kult terreng med masse natural hits og kul park. Ryktene skal ha det til at det er dødsbra og bygge ting i terrenget utafor løypa også.

De to siste dagene var nok mine to beste dager i løssnøen jeg har hatt. Det dumpa ned, og når man etterhvert kjenner anlegget får man utnyttet snøen bra. Mt. Baker anbefales om du vil kjøre pudder i USA. Det er relativt billig for kort, kult og stort terreng med utfordringer for absolutt alle, mye snø og dødsgod “chilli soup in bread bowl”. Og Scotty Witlake cruiser rundt der alene med “go pro” kamera og ripper. Se opp for Witlake og Brian Fox sitt løse filmprosjekt til høsten. Om du vil se noe gnar kjøring fra Baker på film har “Respect your elders” en egen Baker part og dessuten har Internett logg logget shots til Internett logg som sikkert kommer på Internett i fremtiden, eller noe?