Anleggene på fjellet er dekket med snø. Hva gjør man når man er igjen i byen for å jobbe i romjulen? Man undersøker om ryktene om skjulte hemligheter er sanne. Ved hjelp av Google Earth og vandrehistorier snuser man seg frem til hvitt gull som skjuler seg kun 100 meter fra Oslos største skianlegg.

De fleste ansatte er på fjellet og tekstmeldinger om fantastiske forhold legger en dempe på julestemmningen hos de som er igjen i Oslogryta. 3. juledag var det på tide å ta ansvar. Vi reiste opp til Oslos største anlegg før det åpnet. Ryktene om totalt kaos 2. juledag gjorde att det gjaldt å være tidlig ute. Da hadde køen opp til anlegget startet 2 km før Holmenkollen kl 11. Det totale kaos med andre ord.

Vi bestemte oss for å ta noen turer i anlegget siden heiskortutsalget ikke klarte å holde tritt med antall besøkende. Dermed hadde man null kø frem til kl 11 selvom parkeringsplassen var full og køen for å kjøpe kort nærmet seg hundre meter. Vi fant en utrolig fet snøkanonhaug som var dekket av løssnø og dannet en naturlig pudderkicker. Den fikk vi for oss selv i en hel time.

Kl 11.30 begynte køene og danne seg også i anlegget. Det var tid for prosjekt pudder i byen. Etter en telefon til sjefen om rettning og avstand bar det til skogs. I skogen lå snøen til livet og det var tungt å bade seg innover mot  drømmen om puddersvinger. Det er relativt flatt på toppen og vi strevde fælt med å komme oss gjennom trær, busk, løssnø og kratt. Lyden fra heisen forsvant sakte men sikkert og snart var det bare stillhet og snø rundt oss.

Så åpnet plutselig terrenget seg. Vi stod ca. hundre meter fra lange heiskøer og levende slalomporter og tittet utover paradis i byen. Det var bare å spenne på seg bananbrettene og sette utfor. Nå gjorde det ingen ting om tekstmeldngene fra fjellet tikket inn om pudder for den gleden av å finne nye spots i umiddelbar nærhet veier mer enn opp for skryt fra fjellheimen.

Vi krysset oss tilbake til bunnen av anlegget og ble møtt av en kø på 70 meter. Vi lo og var dekket av snø. Vi tok heisen tilbake til toppen av anlegget og tok oss til parkeringsplassen. Her var det ville tilstander og det var så vidt vi klarte å forlate kaoset. Vi satte på The Cure og kjørte ned mot Oslo med ett smil om munnen. Kl. var 13 og køen opp mot anlegget stod stille. For en nydelig dag.