Helge (gründern), Simen (butikksjefen) og Eivind (penga) fra SrfSnoSk8 dro sin kos fra julestresset i Oslo for å kjøre 2010 modellene fra Mervin Mfg på Mt.Baker.
Gardermoen var passe kald denne dagen og det var også Seattle Tacoma airport. Faktisk var det ingen forskjell bortsett fra at vi hadde tendenser til litt snø i Norge. Etter en usedvanlig kjip Icelandair flight via Reykjavik (ikke´no gratis på denne flighten) ankom vi Seattle hvor vi fikk presset oss inn i en standard class Mitsubitchi med brett og split rollere. Klare for turen opp til “the Twillight sone” eller Port Angeles gikk greit på automatgiret, bare avbrutt av burgere, white trash communities og generellt dårlig humor som det gjerne blir når man har vært litt på tur sammen.
Port Angeles var som tatt ut av en film, med “out of buisiness” skilt og “for sale” over alt. Det var åpenbart at nedturen i økonomien i Usa har tatt denne lille tømmerhuggerbyen ganske hardt. Annenhver butikk av de som var åpne solgte brukte ting, og det var bare ett sted som servert mat etter kl 21 på kvelden. Den eneste sjappa som så ut til å ha brukbar buisness var selvfølgelig den som solgte vampyr og varulv effekter. Og været, det var selvfølgelig mørkt og trist kvelden vi kom. Et øyeblikks drama ble vi utsatt for da en sliten pickup truck nesten kjørte oss ned da vi skulle krysse veien midt i sentrum. Bannordene falt høyt og langt men den hette&boblevestkledde sjåføren viste ingen føleser annet enn skuffelse siden det ikke gikk hull på noen av kroppene våre.
>
Så fulgte en dag med fjas og prat om neste års store ting fra Mervin, før vi fikk dra til verdens mest miljøvennlige produksjon av snowboards. Fabrikken ligger et par mil utenfor Port Angeles i et passe øde område som heter Sequm (uttales skvim). Her jobber 110 personer to skift i døgnet for å holde produksjonen på max trøkk hele tiden. Det vil si, de jobber 10 timer i døgnet, og får fredagen fri, så de kan dra og kjøre snowboard, eller skate eller surfe fredag til søndag. Lønna her oppe er ikke allverden, så arbeidstokken bar preg av de synes det var moro å jobbe for Mervin og at benefits som bygg ditt eget utstyr og sesongkort inkludert, var en stor del av motivasjonen.
Hele settingen er ganske klar fra det øyeblikket vi ankom Banana Way som gata heter. Det første vi møter et bilen som ble brukt i “That´s it, Thats´s All” i innkjørselen. Bak all humoren og moroa som preger hele stedet får vi imidlertid snart erfare at det ligger dødsseriøs utvikling og produksjon av snowboard.
Mike Olson (mad genie) og Pete Saari (the buisness) har jobbet seg opp fra stusslige kår hvor ideeén om å lage verden beste snowboard har gått foran alt annet. De har blitt lurt gang på gang av store produsenter før de til slutt fikk alt på G og stolt kan vise verden at joda, de hadde rett og at de gjør det aller meste riktig.
Fabrikkbygningen er stygg som de fleste bygningene i dette landet, men ute på tunet ser vi masse detaljer som vitner om ekstremt miljøfokus. Resirkuleringsområder og hjemmelaget biodiesel dominerer landskapet. Så kommer “charlie i sjokoladefabrikken” følesen over oss når produksjonssjefen slipper oss inn i det aller helligste. Vi koser oss med trevirke som har ekstra lange fibre, finuerlige maskiner som med ekstrem nøyaktighet skjærer, kutter og freser presise design. Vi er overrasket over hvor enkelt Mike kan endre små og store detaljer selv om produksjonen spytter ut 70.000 brett i året.
Hvis Mike vil teste noe nytt eller en team utøver ønsker å endre litt på egenskapene på brettet sitt, er det bare å bli med inn i produksjonslokalet, kanskje øke tykkelsen på trekjernen en halv millimeter for å gjøre et område stivere eller legge inn litt ekstra basalt eller carbon fibre for å oppnå egenskapene man er på jakt etter.
Gutta på jobb denne dagen oppfører seg som rockestjerner som endelig har fått et virkelig takknemlig publikum å vise hva de faktisk gjør. Og de gjør det med stolthet og stil.
Kvelden kommer med fullmåne og et par minusgrader. Spenningen foran årets juleparty stiger, og vi gleder oss til å se alle de ansatte hos Mervin rocke sammen med bandet til Jaime Lynn. Dessverre er det ting som ikke stemmer helt denne kvelden i Port Angeles… Jaime sin bil bryter sammen og vi alle frykter at det er vampyrene som skal regjere denne natten.
Juleparty kommer imidlertid igang med noe mat og noe drikke og greier. Personlig blir jeg litt imponert over noen fantastiske store men gode kongereker (lokalt fiske) som spises kalde med ketsjup dip. Jeg kan ikke la vær å tenke at folka her må være lei av fjonge kongereke retter, så hvorfor ikke late som om det er pomfritt? Alle ser ut til å ha glemt kveldens hovedattraksjon når de ansatte får julebingogaver og promillen myker opp kommunikasjonslinjene. Vi møter gamle bekjente hvor koplingene er fra 80 tallet (jaså? er du sjef hos Quik, men jobbet for Piping Hot i Australia og sendte varer til SeaSport (SrfSnoSK8) og slike ting. Helge har vært i gamet siden gamet begynte så verden blir fort liten i brettbransjen.
Så dundrer det løs fra scenen med heavy metal og alle med barn eller behov for å sjekke opp noen gjennom tale, forsvinner ut av salen. Da er det stort sett rockerne igjen og vi nordmenn selvfølgelig. Hva bandet het vet jeg ikke, men de visste hva de gjorde, selv om det var litt spess å høre fulltrøkkrock fra en vokalist som bar apemaske hele tiden.
Vi hørte ikke noe mer om Hr. Lynn, så hvem vet om han har lagt om til evig liv som udødelig. Kunsten hans er uansett tidløs. En av de mest imponerende artistiske sidene ved Mervin er at all grafikken som brukes på brettene enten det er Gnu eller Libtech er at de alle kommer fra en kunstner eller designer som elsker snowboarding og Mervin. Stort sett er det Seattle baserte kunstere eller hobbykunstnere som også jobber i Mervin mfg. Hele pakka oser av kreativ og grundig grafikk, akkurat som designene fra Mike Olson er de mest kreative på markedet.
Værmeldingen for Mt. Baker er ikke helt hva vi ønsker oss, men vi prøver så godt vi kan å motivere oss til å tro på Mike da han sier at han ble så lei av å kjøre pudder i fjor at han aktivt søkte å få kjørt is med magnetraction. Packed Powder, eller is som vi sier, mener han er vel så moro når du får overdose av puddersnø. Vi gleder oss veldig til å oppleve den følesen, men tviler på at vi får så mye pudder i Tryvann og fjellene våre på østlandet, at vi vil lengte etter is noengang.
>Tilbake i bilen, stablet full av våre egne brett og en 2010 Banana Magic og en Skunk Ape raser vi gjennom det egentlig ganske norske landskapet. Navn som Raufoss og Breidablikk innimellom klassiske navn fra Sølvpilen magasiene som Kiowa og Arapaho gjør oss litt stedsville. Maten får oss raskt tilbake til amerika. Komplekse sandwicher fra Subway og fantastiske burgere fra Red Robbin setter magen i full stopp. Dette landet har utrolig effektiv mat, mye inn lite ut.
Mt. Baker er 3 timer unna inkludert en fin fergetur på en halvtime. Når vi klatrer oppover fjellet tenker vi stille at det kanskje ikke er så dumt at det ikke har dumpet nysnø denne uka likevel. Leiebilen vår har blanke dekk og stigningen til Mt. Baker er ganske norsk.
Mt.Baker Snowboard Shop er en av verdens eldste og stolteste snowboardbutikker (akkurat som oss). Den ligger i Glacier et par kilometer før skianlegget. Vi stikker innom, deler litt shop talk og har det trivlig. Hele sjappa er full av Lib og Gnu, da dette er hjemmebanen til Mervin. Oppe på fjellet raser vi fra oss på packet powder (is) og har en fin dag før resten av Mervin gjengen kommer på kvelden. Forskjellen på 2009 til 2010 er hovedsakelig litt lavere vekt, utstrakt bruk av vibrasjonsdempende materialer og ennå friskere pop. Grunnen er et nytt og hemmelig bærekraftig trefiber fra jungelen i Colombia i sammen med at produksjonen av basalt i Ukraina har økt (ække lett å finne fullgod og bedre erstatning for giftig glassfiber). Tullete kan det høres, men Banana Magicen på 157 som burde være alt for liten til mine 88 kg sitter som ett skudd på is. Den korte kanten skjærer som en kniv selv om jeg føler noe bekymring når farta blir høy. Takket være ONE bootsene mine går det greit med toe drag også, da de er nesten 2 cm kortere i sålen enn de gamle jeg hadde. Jeg butter ikke i svingene før det bakre kneet mitt faktisk er i bakken. Det gir en utrolig sving og jeg får motocrossfølesen når leggen toucher i tåsvingene.
Dag 2 i Mt. Baker er glimrende, jeg og Simen bytter brett så nå får jeg mer retningsstabilitet fordi Skunk Apen er 165cm. Det er nydelig på preppeføre som vi får gjennom “The Canyon” som er et 600m bratt run i et dalsøkke hvor det akkurat er plass til at preppemaskinen får kjørt. På hver side er det bratt fjell som går 100m rett til værs. Kjempeartig landskap hvor banked slalom “all natural” virkelig kommer til sin rett. Vi drømmer om hvordan det må være å kjøre jomfrupudder i dette området. Fjellet innbyr til rå pudderkjøring overalt og områdene er store.
Det er selvfølgelig også moro å være i bakken med prokjører Jacob Wilhelmsson og legenden Mike Olson og en masse andre bransjefolk. Vi bespises, drikkes og serviceres av Mervin folket som om ikke noe er viktigere enn dette. Akkurat da er det heller ikke det.
Første kvelden alle er på plass, spiser og drikker vi opp alt den lokale restauranten har på den ene siden av gaten og kvelden etter gjør vi det samme på andre siden av gaten. (det var jo ingen som hadde sagt til de at her kom 100 mennesker til mat og drikke). Heldigvis kom ikke det dårligste ølet på bordet før alle var godt smurt med det de de hadde fra europeiske bryggerier. Hjemme på hytta bodde vi sammen med Mike Olson og Dave (bindinger & boots) så de mest interessante konversasjonene forgikk sent mot kveld rundt gasspeisen, eller tidlig til frokosten som bestod av varmt vann og Eivinds sjokoladebamser. (ingen tenkte på å handle mat).
Visste du at Mike Olson er 75% norsk, men aldri har vært i norge? Eller at kompisen hans reiste til sverige på jakt etter en dame han så i et kort skjørt i et kort øyeblikk i nordsverige ett år tidligere? Helge møtte Mike første gang under sportsmessen ISPO i tyskland i 1987, så noe mimring blir det mellom gamlegutta. Det går ellers mye i prat om utstyr og teorier, tapte piker som klemte trær og skadefryd over konkurrentenes feilgrep. Mike serverer den ene gode historien etter den andre om hvordan han og Avalance slapp brett med innsving på omtrent samme tid (det forandret ski historien). Eller når han rundet av skituppen slik at det moderne snowboardet fikk formen det har idag. Hinsides artige historier rundt hans søken etter å få laget den ultimate bindingen, eller hvordan det var å komme til Gnu fabrikken som K2 sponset en tid og ble lurt trill rundt da hele Gnu produksjonen plutselig fikk K2 logo. Hvorfor det ikke finnes noe Gnu brett som ser ut som de første tre brettene til Burton og Sims, var fordi allerede på den tiden lagde Mike brett med skiteknologi og ikke bare noen finerplater som den lokale møbelsnekkeren pusset til. Han har alltid ligget år foran de store pengemaskinene. Denne mannen har vært igjennom de fleste metoder for å finansiere sine visjoner for utvikling av snowboardsporten. Vi ser den dag idag at han fremdeles pusher grenser vi ofte ikke hadde tenkt skulle krysses. BananaTech og Magentraction er gavene vi har fått denne gangen og de er vi dypt takknemmlige for. Mike er imidlertid langt av gårde med nye ideér for sporten. Han har en egen think tank i form av en sølvfarget campingvogn som er strategisk plassert under noen grantrær utenfor fabrikken. Favoritt brettet til Mike, som er 90kg og 44 i sko, er en Banana Magic 158W (den har mer demping/fancy materialer enn en vanlig Banana). Etter at han fikk se på de korte DeeLuxe ONE bootsene mine er det ikke umulig at han bytter til 157. Han liker en skarp kniv (kort kant) og mykt (så du kan virkelig gjøre kanten så kort du vil) når han kjører packed powder (is). Det er noe å tenke på det. Nå skal det sies at balansen hans og hvordan han kjenner hvor mye han kan belaste denne korte kniven er intet mindre enn imponerende, så det er nok ikke et setup som passer alle nivå. Erfaringene fra denne viljen til å teste nye teknikker og å sette prototyper i produksjon er en viktig drivkraft i hele hans virke.
Sammen med representantene fra Japan og Sveits er SrfSnoSk8 de eneste som har fulgt Mervin mer eller mindre helt siden begynnelsen. Fra Mike og Mervin skapte Gnu, til han laget Lib Tech på grunn av lisenstrøbbelet på slutten av 80 tallet har norge vært en av de største importørene i Europa. Det er en spesiell følese å ha fått være med fra begynnelsen. På den ene siden føler man stort ansvar for hvordan merket presenteres, på den annen side blir man svett av å se hvor lite nykommerne forstår historien.
Vår oppgave er å pushe innovasjon til alle som leker på brett. Det er en oppgave som aldri slutter, slik de fleste som teller penger gjerne tror. Innovasjon kan ikke baseres på forrige års statistikker, mergledeverdien hos de som får delta i teknologiske framskritt kan ikke måles i penger. Som hardvare spesialist kan vi bare håpe at hver gang vi tar sjansen på at kundene våre blir like begeistret som oss over en ny oppfinnelse, at nettopp den risken er bærekraftig. Bare da har vi råd til å forsette den utrettelig og ufattelige livsstilen som bare handler om hvordan du og jeg kan få mer moro på snø eller vann.
